De tror at Gud lot Jesus leve og dø på jorden og at han reiste ham opp fra de døde for å vise:

• sin kjærlighet til oss.
• hvordan vi skal være mot hverandre.
• hva Guds mening er med oss og våre liv.

Vårt liv er en gave fra Gud. Som sådan skal vi motta det og glede oss over alle dets vidunderlige muligheter. Og slik skal vi dele og oppleve det med våre medmennesker. Først når vi forstår å glede oss over livet i fellesskap med andre, får vi den dype og ekte mening som Gud ønsker å gi det. Kristne skal ikke vende ryggen til livet, men være interessert og engasjert i tilværelsen med alle dens spørsmål og problemer.

At Gud er vår skaper, og at vårt liv er en gave, betyr at vi skyider ham alt. Derfor skal vi stå til regnskap overfor Gud, om hvordan vi bruker vårt liv. Beretningen om Jesu død på korset forteller oss at Gud er villig til å tilgi oss, selv om vi kommer helt galt av sted.
Det betyr at han aldri gir oss opp, men alltid vil hjelpe oss i gang igjen hvis noe har gått galt for oss.

For en baptist gir troen på at Gud lever mening. Selv når våre krefter ikke strekker til, er han kjærlig og hjelpsom.

Denne grunnholdning preger baptistene. De tror selvsagt ikke at de er bedre enn andre. De prøver bare å forstå tilværelsen ut fra denne grunnholdningen og la den styre deres liv. Derfor holdes det gudstjenester og møter søndag etter søndag, derfor foregår det mange ulike aktiviteter på ukedagene, og derfor prøver de å bringe Jesu budskap om kjærlighet videre ut til mennesker både her hjemme og i andre land.

I disse synspunktene skiller nok ikke baptistene seg særlig ut fra andre kristne, og det ønsker de da heller ikke å gjøre. Tvert imot ønsker baptistene å se seg selv som en del av Guds kirke på jorden.

I de fleste tilfeller der baptistene er uenige med andre kristne kirkesamfunn vil vi kunne konstatere at uenigheten bunner i baptistenes sterke understrekning av den enkeltes personlige avgjørelse og ansvar. Troen på Gud er noe helt personlig, et direkte forhold mellom Gud og det enkelte menneske. Derfor må det ikke innsettes noen makt eller autoritet, verken personer eller institusjoner, som kan komme mellom det enkelte menneske og Gud. Det legges vekt på den enkeltes personlige frihet i troen og på en tilsvarende åpenhet overfor andres oppfatning.

Dåpen

Det er avgjørende for baptistene at dåpen foretas etter den enkeltes eget ønske og i overensstemmelse med hans eller hennes personlige bekjennelse av sin tro på Jesus. Det er ingen bestemt regel for hvor gammel en må være for å bli døpt. Vi prøver heller ikke å måle om troen er sterk eller svak. Vi formidler ganske enkelt Guds velsignelse når et menneske ber om å bli døpt. Hvis man er under 15 år må man ha tillatelse fra foreldrene.

Dåpen er altså ikke en prestasjon, en «god gjerning», fra menneskets side for at mennesket skal kunne «frelse» seg selv. Frelsen, det vil si at forbindelsen mellom Gud og mennesket blir gjenopprettet, skyldes utelukkende Guds kjærlighet og nåde.

Baptistene holder fast ved at Guds nåde – og dermed også dåpen – må mottas av den enkelte selv for å gi noen mening. Et spedbarns foreldre kan derfor ikke bekjenne barnets tro og la det bli døpt på deres bekjennelse. I Bibelen finnes ingen omtale av barnedåp. Derimot omtales barnevelsignelse, noe som praktiseres hos baptistene.

Det er ikke bare i synet på forutsetningene for dåpen at baptister og barnedøpere skiller lag. Også måten dåpshandlingen utføres på er forskjellig. Hos baptistene utføres dåpshandlingen med full neddykkelse i vannet. Dette er i overensstemmelse både med Bibelens bilde av dåpen som en begravelse og med den kristne kirkes eldste praksis.

Dåp foretas vanligvis inne i en kirke, men det hender fra tid til annen at en dåpshøytid foretas utendørs i sjøen, et vann eller en elv. Både pastoren som døper, og den som skal døpes, går ned i dåpsgraven som er plassert foran i kirken. Her foretas dåpen etter at den som skal døpes først har bekjent sin tro på Jesus Kristus. Pastoren stiller følgende spørsmål: «Tror du på Jesus Kristus som din Frelser?» Dåpskandidaten svarer: «Ja! » Deretter løfter pastoren høyre hånd og sier: «På din egen bekjennelse og Herren Jesu Kristi befaling døper jeg deg i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn.» Deretter legges dåpskandidaten bakover ned i vannet og reises opp igjen.

Dåpen er nært knyttet til den lokale menigheten. Det er derfor ikke ønskelig med dåp hvor kandidaten ikke blir tatt opp i et lokalt menighetsfellesskap,  eller står i nær tilknytning til et kristent fellesskap i etterkant.

For ordens skyld nevnes det at baptistenes dåpssyn nok har nyanser, men det som her er beskrevet, dekker en felles grunnforståelse.

Med hensyn til nattverden er det ulik forståelse blant baptister. De aller fleste ser på nattverden som en minnehøytid og en forkynnelse. Vi blir minnet om Jesu død på korset og forkynner hva den betyr.

Noen tenker på nattverden som et «fornyelsesmåltid», hvor den pakt som ble inngått med Gud i dåpen, blir fornyet. Det er viktig å legge merke til at ingen baptister tror at vi på en upersonlig og mekanisk måte får del i noe ved nattverdfeiringen. Derfor godtas ingen lære om nattverdselementenes (brødet og vinen) forvandling. Det er Herren Jesus selv og ikke brødet og vinen vi retter oppmerksomheten mot.

Baptistene opplever også sterkt at nattverden er et «fellesskapsmåltid», hvor både fellesskapet med Kristus og fellesskapet med de troende understrekes.

Nattverden ledes av pastoren eller forstanderen i menigheten.. Denne har vanligvis hjelp av medhjelpere. Det er vanligvis de øvrige medlemmene i menighetens lederskap. Disse kalles ofte eldste, diakoner, menighetsrådsmedlemmer eller menighetstjenere.

Det er mest vanlig at nattverdsgjestene sitter i kirkebenkene og får der utdelt brødet og vinen. Noen baptistmenigheter har innført nattverdgang for menigheten. Det vil si at den enkelte kommer fram til nattverdbordet for å feire nattverd.

I den senere tid har også barn blitt ønsket velkommen til å delta i nattverdmåltidet fordi vi mener at de tilhører Guds rike. Dette forutsetter foreldrenes samtykke så lenge barna er under 15 år.

Baptistmenighetene har nå det vi kaller «åpen kommunion», dvs. at alle som tror på Jesus som sin personlige Frelser, innbys til å delta i nattverdfeiringen, uansett hvilket kirkesamfunn de tilhører.

Når vi skal skaffe oss kjennskap til et kirkesamfunns tro og lære, er det ofte slik at vi kan finne opplysninger i en trosbekjennelse eller bestemte læreskrifter.

Slik er det ikke for baptistenes vedkommende. Etter baptistisk oppfatning, risikerer vi en begrensning av det kristne evangelium når en bestemt formulert tolkning av Bibelens forkynnelse gjøres til den eneste «riktige». Et personlig kristent standpunkt må derfor alltid springe ut av det enkelte menneskes møte med evangeliet, slik det framstår i Bibelen.

Alle kristne vil selvfølgelig bygge sin tro og lære på Bibelen, men baptistene legger stor vekt på at Bibelen er den eneste helt forpliktende autoritet.

På linje med dette er også baptistenes sterke understrekning av den enkelte menighets selvstendighet. På samme måte som menigheten er et fellesskap av mennesker som hver for seg er kommet til tro på Kristus, er også menigheten en selvstendig enhet, som ikke aksepterer annen myndighet enn Jesus Kristus og hans ord.

Denne sterke understrekingen av personlig frihet og ansvar og den enkelte menighets selvstendighet, er ingen motsetning til en sterk lojalitetsfølelse for det fellesarbeid som menighetene driver og det kirkesamfunn de tilhører.